søndag 23. oktober 2011

Varangerhalvøya - fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv

Dato: 16.10.11 - 17.10.11

Bestemte meg lørdags kveld for å ta turen jeg hadde tenkt på ei stund; å gå fra Båtsfjord til Vestre Jakobselv. Turen går nordøst i Finnmark på Varangerhalvøya, fra nord til sør. Grov måling i luftlinje viste en avstand på ca 50 km. Jeg hadde ikke kart for området, så jeg brukte 10 minutter med programmet MapSource og la inn ei grov rute med 20 veipunkter på gps`en, inkludert en kommunetopp kaldt Skipskjølen (633 moh.) som jeg bestemte meg for å gå innom. Sekk og kløv ble pakket ferdig på kvelden så jeg var klar til søndags morgen.





Sekk og kløv ferdig pakket for turen.
Dag 1

Jeg begynte å gå fra Rv891 ved Adamsvannet kl 13:00. Jeg fulgte grusvei ned til hyttefeltet i Adamsdalen og hadde planer om å komme meg over elva og på østsiden av denne. Det var mye vann i elva så jeg fulgte denne sørover et stykke i håp om å finne en brukbar plass for å komme meg over. Til slutt gav jeg opp og bestemte meg for å vasse over. Jeg var allerede blitt våt på beina så det ville ikke gjøre noe fra eller til. Jeg festet båndet fast i kløven til Echo og sekken min så jeg hadde kontroll på han. Med vann til midt på låra kom vi oss greit over.


Grusvei fra Rv891 ned til Adamsdalen.

Syltefjordelva. Mye vann og ingen annen vei over enn å vasse.

Akkurat kommet over elva.

Etter å vasset over elva og vridd opp sokkene fortsatte jeg sørover i dette dalsøkket. Det var generelt veldig vått i marka. En ørn sirklet over oss en stund så jeg gjorde et forsøk med kompaktkameraet. Jeg har begynt å legge igjen speilrefleksen etter at jeg kjøpte kompaktkameraet, og merker at jeg tar mye mer bilder nå siden jeg har det tilgjengelig i lomma til en hver tid. Med speilrefleksen ble det et tiltak for hvert bilde, da jeg måtte av med sekken for hver gang jeg så et motiv. Kvaliteten blir jo noe redusert med kompaktkameraet, men til bruk på bloggen er det greit nok.

Det var veldig mye lemmen i marka og Echo for på kryss og tvers mens han jaget dem. Han vet at han ikke får lov til å bite/spise dem. Han jager dem til de stopper opp, deretter ser han i min retning om jeg følger med eller ikke. Dersom jeg ikke sier "nei" eller "mm" klarer han ikke dy seg med å gi de et kjapt bitt.

En ørn sirklet over oss en stund.

Mye vann i marka.

Fint rødskjær i fjellet.

Echo vs. Lemmen.

Etter jeg hadde gått i ca halvannen time gikk jeg lengre opp på fjellet og forlot da dalen jeg hadde fulgt ei stund. Da ble det straks mer stein i terrenget. Vinden blåste fra nord, så jeg hadde den i ryggen.

Det begynte etter hvert å mørkne ute, noe som gav et flott kveldslys i horisonten. To ravner kom sigende forbi og lagde sine karakteristiske lyder, noe som virkelig gir meg tur-følelsen. Jeg fortsatte å gå i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å komme lengst mulig før det ble mørkt, for så å sette opp teltet.

Da klokken nærmet seg 17 hadde jeg gått i fire timer og det var blitt såpass mørkt at det bare var å få opp teltet. I følge gps`en hadde jeg tilbakelagt 12 km. Vinden hadde tatt seg opp litt og jeg fant en flekk mose å sette teltet på mellom all steinen oppe i høgda. Jeg forsterket bardunene med å legge stein over teltpluggene og kom meg inn i teltet. Ble liggende å høre på vinden som røsket i teltduken, og jeg vil anslå at det var stiv kuling i kastene utover natta.

Her fulgte jeg ryggen lengre opp på fjellet.

Akkurat gått opp fra dalen.

Fint kveldslys.

To ravner lagde god stemning.

Slitsomt terreng med til tider bare stein.

Hilleberg Allak. Brukte stein til å forsterke bardunene pga vind.

Echo på plass i teltet.

Dag 2

Mandags morgen våknet jeg klokken 06:00. Det var akkurat begynt å lysne ute, og det ble et flott lys fra teltåpningen. Gassbrenneren ble tatt frem og jeg fikk vann på koking til kaffe og havregryn. Temperaturmåleren viste 1 grader og det var tilnærmet vindstille. Mosen på bakken var litt stiv, så jeg antar at det hadde vært frost i løpet av natta. Etter å ha fått i seg frokosten var det bare å pakke sammen utstyret og gjøre klar for en lang dagsmarsj. Toppen Skipskjølen var neste delmålet.

Echo sitter og lytter utenfor teltet på morgenen.

Kaffevann til koking.

Jeg gikk i et jevnt tempo mot det jeg først trodde var Skipskjølen. Etter hvert viste det seg å ikke være i nærheten en gang. Jeg ble stadig overrasket over hvor vanskelig det var å anslå avstander i dette terrenget. Fjell som tilsynelatende var relativt nærme viste seg gang på gang å være mye lengre unna.

Etter hvert måtte jeg gå nedom en dal for å fortsette opp på andre siden. Nedi dalen var en liten rennende bekk som jeg benyttet meg av til å fylle opp camelbak`en på tre liter. Jeg følte dette var en grei plass å fylle med tanke på at område rundt for det meste var av stein. Jeg antok at det ikke lå daue lemmen i tilknytning til bekken selv om det ikke var noen garanti for det. Vann måtte jeg ha uansett. Jeg benyttet også stoppet til å ta over kløven til Echo. Jeg så at dette kom til å bli en lang dag, og da han ikke er fullvoksen enda ønsker jeg å ha en forsiktig tilnærming til bruk av kløv. Den veide ikke mange kiloene uansett, så det var uproblematisk å feste den på min sekk. Jeg teipet også potesokker på Echo siden terrenget var preget av mye stein. I løpet av turen klarte han å slite hull i tre av dem, så de hjalp nok godt på.


Flatt terreng med det jeg trodde var Skipskjølen i bakgrunnen. Var ikke i nærheten.

Et dalsøkk jeg fant vann nedi. Gikk ned og opp på andre siden.

Camelbak på 3 liter klar for fylling.

Echo har fått på seg potesokker.

Jeg hadde gått et par timer og sett en topp langt i det fjerne som jeg trodde måtte være Skipskjølen, og begynte etter hvert å komme enda litt lengre opp i høyden hvor det såvidt lå litt snø. Noen ryper satt på en høyde og fulgte med når jeg kom traskende. Jeg gikk i et jevnt tempo da jeg ville forsøke å nå toppen innen klokken 10:00.

Ryper sitter og følger med.

Ikke all snøen hadde smeltet.

Mye stein.

Jeg sjekket etter hvert gps`en for å se om jeg var på rett kurs. Da så jeg at Skipskjølen var merket av på kartet på en annen topp enn den jeg hadde gått og sett på i lengre tid. Gps`en ville ha meg til å knekke 90 grader høyre. Jeg stusset litt over hva det var for en topp jeg hadde gått og sett på, men valgte å stole på gps`en. Jeg økte farten litt så jeg skulle klare å rekke opp til klokken 10:00. Like før jeg nådde toppen satt der en snøugle og fulgte med. Den satt i ro helt frem til ca 20 meter. Artig.

Jeg nådde opp rett før klokken 10:00 - svett, våt på beina og litt kald. Jeg hadde planlagt en 10-minutters hvil når jeg kom opp. Til min overraskelse var det ingen varde å se. Jeg sjekket gps`en igjen som viste at jeg skulle stå på Skipskjølen. Det fikk jeg ikke til å stemme. Kartet måtte være feil.

Noe frustrert sjekket jeg avstanden til toppen jeg mente måtte være Skipskjølen og som jeg jo hadde vært på vei mot hele dagen. Avstanden i luftlinje viste 3,5 kilometer. Jeg måtte gjøre et valg om jeg skulle droppe toppen eller gå for den. Det ble en ganske lang omvei og jeg hadde langt igjen til Vestre Jakobselv. Jeg valgte iallefall å gå for den.

Snøugle.

Skare.

Pausen jeg hadde planlagt utgikk og jeg tok fram et dekken av softshell som jeg kledde på Echo. Tåka kom sigende og vinden gjorde det litt kaldt. På bakken lå det skare som akkurat ikke holdt vekta mi, slik at jeg gikk igjennom hele tiden. Med rullestein under var det slitsomt å gå.

Jeg nådde toppen rett før klokken 11, altså en time etter planlagt skjema. Underveis hadde jeg bestemt meg for å ordne fuktsperre i skoene. Jeg fant fram et plastnett og to brødposer som jeg brukte til det formålet. Det hjalp på selv om sokkene var søkk våte. Jeg tok fram jervehiet og lot Echo hvile en fem til ti minutter mens jeg fikk i meg litt mat og kaffe, så var det bare å begynne å gå litt i retur og sette kursen mot Vestre Jakobselv.


Skipskjølen.

Varden på skipskjølen.

Echo tar en liten hvil i jervehiet.

Beina var begynt å bli litt møre etter å ha gått med sekk siden klokken 7. Det var fortsatt mye våt og glatt stein, vekselvis snø og skare. Underveis kom jeg over noe pote-avtrykk i snøen, men jeg vet ikke hvilket dyr det er av. Noen som vet? Det gikk etter hvert hull på potesokkene til Echo så jeg måtte stoppe et par ganger og legge på nye. Han var fortsatt kvikk og rask.

Slitsomt terreng med våt og glatt stein.

Avtrykk i snøen. Av hva?

Da klokken begynte å nærme seg 14 var jeg kommet såpass langt ned av fjellet at det ikke lå mer snø på bakken. Jeg hadde som utgangspunkt tenkt å komme fram til Vestre Jakobselv neste dag, men jeg vurderte å forsøke å gå helt fram i løpet av denne dagen. Jeg antok at jeg ville kunne være framme innen klokken 18.

Jeg gikk mer eller mindre på autopilot da jeg var ganske så sliten i beina og anklene begynte så smått å protestere. Jeg tok meg ikke tid til noen pauser da jeg ville gå lengst mulig før mørket kom rundt klokken 17, så jeg gikk i grunn så fort jeg klarte. I følge gps`en lå jeg rundt 4 til 5 km/h. Batteriet på kameraet ble tomt, så siste bildet tok jeg av meg selv da jeg begynte å kjenne turen på kroppen.

Slik ser jeg ut når autopiloten er koplet inn.

Echo begynte etter hvert å halte litt, men det gikk over så snart jeg tok av potesokkene. De var nok i korteste laget, slik at teipen ble liggende rett over ulvekloa på forlabbene. 

Underveis sjekket jeg jevnlig gps`en for å se om ruta jeg gikk var raskeste vei. Det var vanskelig å få noen god oversikt med så lite display og uten kart. Jeg så etter hvert en grusvei på kartet som jeg bestemte meg for å gå til. Avstanden skulle være ca 5 kilometer i luftlinje. Jeg gikk på for å rekke fram før det ble mørkt, og nådde rett før, klokken 17. Jeg hadde nå gått såpass langt at jeg bestemte meg for å gå helt fram til Vestre Jakobselv "samme faen". Jeg valgte derfor å ta på meg de tørre reservesokken jeg hadde i sekken, og benyttet to pakkposer som fuktsperre. Dette fungerte glimrende, og det var en fryd å endelig kunne gå tørr på beina!

Grusveien var i grunn helt elendig å gå på, men den var nok ment for ATV og ingenting annet. Den var så gjørmete og våt at jeg gikk like mye utenfor. Dette var fortsatt langt innpå vidda. Det var nå blitt mørkt så jeg festet et rødt lys på Echo og gikk med en hodelykt selv. Tåka gjorde at jeg bare så noen meter foran meg. Echo gikk fremst noe som fungerte fint da jeg kunne følge det røde lyset hans. Han gikk ca 20 til 50 meter foran meg.

Etter en times tid på denne grusveien hadde jeg enda et stykke igjen. Beina var nå så vonde at det var så vidt jeg ruslet fremover. Turte ikke ta noen pause da jeg var redd jeg ikke kom meg i gang igjen. Jeg møtte etter hvert to karer på hver sin ATV. De lurte på hvorfor jeg ville meg selv så vondt, noe jeg begynte å lure på selv også. De mente jeg hadde halvannen mil igjen til Vestre Jakobselv. Trodde selv at jeg var innenfor en mil, så jeg fikk en liten knekk i motivasjonen da. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å fortsette.

Et par steder gikk grusveien rett ut i ei elv, for så å være borte på andre siden. Andre elva jeg skulle over så jeg ikke dette før jeg var midt uti elva med vann til rett under knærne. Veien var da plutselig borte og der den skulle gått videre var det en meter opp og busker. Jeg tok en kjangs og fulgte elva et stykke oppover og fant veien igjen ca 50 meter opp. Jeg ble selvsagt våt på beina igjen, men etter å ha bannet høyt for meg selv var det bare å tusle videre.

Jeg nådde fram til Vestre Jakobselv klokken 20:30, fullstendig utslitt. Jeg hadde da gått i 13,5 time og tilbakelagt 49,2 kilometer i tungt terreng. Jeg ble hentet av en god kollega, Trond, og fikk løftet beina inn i bilen. Jeg hadde klart målet jeg satte meg mange timer tidligere på dagen om å gå helt frem. Fantastisk!

I etterpåklokskapens ånd burde jeg stoppet klokken 14:00 da beina begynte å si fra, men jeg har vanskelig for å stoppe når jeg først er i gang... Dagen derpå våknet jeg opp med to akillessener som kjentes ut som to slitne strikker. I skrivende stund har jeg enda vondt i den ene, snart ei uke etter turen. Nye sko vil forhåpentligvis hjelpe på litt til neste tur.

11 kommentarer:

  1. Fantastisk fin rapport og flotte bilder til kompakt å være. Byttet selv ut speilrefleksen med et kompaktkamera til turbruk. Sportsfiske og naturopplevelsen veide tyngre enn naturfoto hos meg. Som du sier blir det mye enklere å ta bilder med et kompaktkamera i lommen. Til bloggbruk fungerer det jo finfint.

    Jeg må ha meg en tur på Varangerhalvøya når jeg tar turen nordover igjen. Sist Finnmarkstur var i 1995. Planlegger en "Finnmarksturné" sommeren 2013. Da tar jeg også med meg Pasvik og Stabbursdalsområdet er tanken.

    SvarSlett
  2. Takk for det! :-) Jeg er i grunn ikke fornøyd med kompaktkameraet. Nesten ingen bilder er helt i fokus, så jeg må redigere hvert enkelt før jeg legger de ut. Men foretrekker det uansett foran speilrefleksen på litt lengre turer.

    Pasvik må du få med deg ja! Er i grunn ganske ensformig natur på Varangerhalvøya, men har jo sitt særpreg det også. Neste på lista mi er Ifjordfjellet, får se om jeg får til en vinter-tur.

    SvarSlett
  3. Flott blogg:) Så spreke du og Echo er, kjempe moro å lese om turen dokkers!

    SvarSlett
  4. Takk! :-) Han er veldig sprek å gå! Var ikke en eneste protest fra han underveis

    SvarSlett
  5. Flott rapport fra et spennende område! Skulle gjerne sett den snøugla :D

    Mikkel B

    SvarSlett
  6. Gøy lesing som vanlig! Bra!
    Kom til å lure på hva sko det er du bruker?
    Plagdes en stund me vond hæl/akilles, men etter tredje skobyttet fant jeg ut at en god såle løste problemet.

    Er det forresten Recon pack du bruker? Kan den anbefales?

    SvarSlett
  7. Takk for hyggelige kommentarer! :-)

    Til turen tok jeg i bruk de gamle skoene mine, Asolo GTX eller nå i den dure. Har vært veldig fornøyd med de, men sålen er blitt alt for hard slik at skoene skulle ikke vært brukt mer. Alternativet mitt var de nye Shimano-skoene som igjen er alt for myke i sålen når jeg går med tung sekk. Blir innkjøp av nye sko nå, vurderer lær isteden for gore-tex. Hvilken såle bruker du nå?

    Sekken er Norrøna Para Ranger. Kan absolutt anbefales, kvaliteten er bra og gode festemuligheter, men jeg syns kanskje egenvekten er noe høy hvis du er opptatt av vekt. Jeg bruker den uten sidelommer og da holder det som regel akkurat på ukestur. Jeg vurderer å kjøpe en litt mindre og lettere sekk, rundt 75 - 85 liter.

    SvarSlett
  8. Går i lær her, med litt vedlikehold, og med minkolje på så holdes vannet ute overraskende bra! Bruker Sole-såler. Dette er slike du hiver i ovnen på 90 grader for så å forme dem til foten i et par minutter. De selges i forskjellige tykkelser for å justere dempeeffekten og jeg trives med de nest tykkeste. Da jeg går mye i fjell så kjennes det godt under tå-ballene ved nedstigning, men dette tror jeg ikke jeg kommer meg unna uansett såle.

    Driver å ser meg ut ny sekk, og har hørt mye bra om Norrøna, både recon pack og para ranger. Synes viktigheten av et skikkelig godt bæresystem overgår det meste når avstandene blir lange og vekten stor.

    På 80 liter kan Haglöfs Oxo 80l, eller Gregory Palisade 80l være verdt en titt:)

    SvarSlett
  9. Er nok lurt med slik såle. Har for det meste brukt ullsåle, men bruker slike myke såler i jobb-skoa. Siste turen slet skoene langt opp på hælen, altså rett på akilles-sena. Mulig et nummer større sko og tykkere sokker kan avlaste litt. Holder du til i Finnmark?

    SvarSlett
  10. Hei, flotte bilder av en flott tur. Skal ta denne turen til sommeren, og spørsmålet mitt er. Er de mulig å ta denne turen uten å måtte opp i fjellområdene, bare følge dalsøkkene?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Nå har jeg ikke forsøkt å følge dalsøkkene, men jeg antar at det ikke er noe problem. Terrenget er forholdsvis flatt, også i høyden. Jeg vil anta at det kan bli noe vading om du følger dalsøkkene, men ikke noe som bør by på problemer. Du må nesten se på kartet om dalsøkkene tar deg rette veien du ønsker å gå.

      Slett